Såret

Anouk - Sacrifice

Har du noen gang blitt skikkelig såret? Sånn at du kjenner det helt inn til hjerterota, og at du egentlig har mest lyst til å skrike høyt, og gråte av all verdens krefter? Jeg kan ikke si at jeg har blitt såret ofte. Men et par ganger har jeg kjent den tyngende følelsen. Å bare ville sitte i et mørk rom, og helst tenke på alt annet, men det virker som en like umulig oppgave som det å følge med i matematikktimen når geometri står på timeplanen. Å kjenne på den vonde klumpen i brystet, og vite at det egentlig ikke er din feil. Men det kjennes så utrolig som noe du selv har yppet på deg. At det ER din feil, det ER du som har skyld i det.

Å bli såret er værre enn et slag i annsiktet. Et slag kommer man over etter en stund. Sorgen bærer en med seg, og er mye hardere enn fysisk smerte. Jeg kjenner det inni meg; det sårer.

Nå lurer du som leser kanskje på hvorfor jeg har valgt å skrive om dette. Jeg har mine grunner. For deg er det kanskje vanvittig og helt rart. Eller kanskje vet du hva jeg prater om. Det er i grunnen uvesentlig. Spørsmålet mitt var om DU noen gang har vært såret. "Inn-i-hjerterota-såret"?

For da kjenner du den følelsen jeg har beskrevet. Og hvis ikke. Ja ta deg et kakestykke og slå deg selv på brystet. For da er du skjelden.