torsdag 2. juni 2005

...og sånnt

David Gray "Sail away"

Ja. Jeg har begynt et nytt og bedre liv. Et liv som pessimist. Fra nå av skal jeg se mørkt på livet, og heller bli positivt overasket hver gang noe gøy, fun, kjekt eller roligt(svensk) skjer. Ja, for tenk på alle de gangene du blir skuffet. Er du pessimist, blir du i alle fall ikke skuffet.

Eller. Jeg vet ikke helt. For jeg har litt lyst til å være optimist òg. Å håpe på det beste, se lyst på livet, og heller tåle å bli skuffet en gang i blandt. For tenk så blomstrete og søtt livet ville vært da. Når jeg tenker optimistisk blir jeg alltid glad. Glade mennesker er kjekkere å møte på enn sure og grinete mennesker. Så jeg har et lite dilemma.

"Hvorfor skrive du om dette Karin?". Jo. Fordi jeg har så mange håp. Noen vil jeg ikke skrive om her, men jeg kan si at jeg håper på mye. Og noe av det er jeg ikke sikker om kommer til å skje. For det er så mye som jeg gjerne vil, men ikke kan. Noe kan ikke jeg alene bestemme. Mange av de håpene jeg har, innebærer andre mennesker.

Så derfor har jeg dette dilemmaet. Jeg vil være glad og sur på samme tid. Jeg vil ha, og jeg vil gi.

Kan jeg få og gi på samme tid? Ha et håp, og likevel være forberedt på å bli skuffet.