Det tok ikke lang tid før Pernille ble lei av denne voldsomme behandlingen. Hun holdt seg mye ute, mer og mer, flere og flere netter, før en dag så kom hun ikke hjem i det hele tatt. Pernille var opprinnelig pappas, og jeg tror, innerst inne, at han tok forsvinnelsen tyngst av alle, han hadde tross alt hatt henne siden hun var liten kattebaby, og hun fikk forsåvidt også sin del av kattebabyer.
Men mine katteeventyr ender ikke her. Min søster Marianne ble født en uke før jeg fylte 3 år, og hun tok raskt plassen til en katt når det gjaldt plaging fra min side. Men det fantes et tomrom der. Så når jeg var ca 5 og Marianne var ca 2 kom en ny katt i hus. Den kalte vi bare for Svartekatten, fordi den var helt sort med en pytteliten hvit flekk under haka. Svartekatten var veldig liten når vi fikk den, og en ting som var annerledes med Svartekatten enn andre katter var at den elsket å bade. Hver gang vi badet ville den oppi. Det skulle også bli skjebnen til Svartekatten. For det katter ikke vet, er at såpe ikke er digg å spise. Og etter at Svartekatten hadde badet med oss, slikket den så klart pelsen sin. Men pelsen, den var full av såpe, og det likte ikke magen til Svartekatten. Stakkars Svartekatten, det er en trist historie. Han ble ikke så veldig gammel før mamma og pappa ikke klarte se på det stakkars syke vesnet lenger, og tok han til dyrlegen. Jeg tror de begge har sår i hjertene sine etter den hendelsen.
Nå tror dere kanskje at historien ender her, at etter denne traumatiske opplevelse ville ikke mine foreldre få flere katter i hus? Er der du tar feil, nemlig. For ikke lenge etter stakkars Svartekattens bortgang hadde Mariannes trillepike Maria sin katt fått kattunger. Og mamma hadde ikke hjerte til å si nei når Marianne kom tilbake fra trilletur med en katt godt plantet mellom sine chubby babyfingre sittende der i vogna. Kattungen Marianne hadde fått ble originalt døpt Kappelan, siden det ble sagt at hun var en gutt, og på grunn av en preste-lignende krage av hvitt hun hadde rundt halsen på den ellers så sorte pelsen, derav Kappelan (som i en type prest). Forresten pappa sitt forslag hele navnet. Men en tur til dyrlegen for å fikse litt på forplantningsevnen forandret fort navnet fra Kappelan til Kappeline, da det viste seg at hun slettes ikke var noe hannkatt! Det var dyrlegens forslag å forandre det til Kappeline, og da ble det slik.
En ting må jeg nevne med en gang. Kappeline lever den dag i dag. 18 mai i år blir Kappeline 17 år. Ganger en 17 med 7 får en 119. Hundreognitten katteår er mye. Kappeline er gammel dame nå, og det er forholdsvise tydelig også. Hun går rart, av og til bare på tre bein, mest sannsynlig grunnet leddgikt. Hun hører nada nix, og skvetter når en klapper henne uten at hun har sett at du er der. Kresen i matveien er hun også, med dyr geriatri-kattemat i boks. Fint skarre værra. Men vi holder liv i henne fordi vi alle er glad i henne. Hun er en del av familien, ingen av oss barna husker en barndom uten Kappeline, min ynste søster Helene har ikke hatt et liv uten henne.
Katter er fine dyr. De fineste, vil jeg si. De er majestetiske, sta og selvstendige, men likevel skjøre og avhengige av mennesker. Derfor blir jeg så utrolig, UFATTELIG sint når jeg leser saker om folk som dreper naboens katt fordi den angivelig tisset på en motorsykkel. Å ta et forsvarsløst katteliv viser bare at en er i stand til å drepe, og det kan lett eskalere til å drepe større ting. Har lest et sted at de fleste massemordere startet med å drepe dyr i barndommen. Jeg blir sint!
Jeg vet jeg kommer til å bli utrolig lei meg når Kappeline en dag slukker lyset og sier takk for følget. Men jeg vet også at når jeg blir "voksen" skal jeg ha en katt. Og den skal, i motsetning til Kappeline, i alle fall få ett kull kattunger. Og den skal ha tjukk pels, slik som Kappeline, også skal den male mye mens jeg stryker den på magen. Ja, det skal den.
Bilder er random fra "Fine bilder"-mappa mi.
Katter er fantastiske!
